Transrockies dag 7 (Crowsnest Pass - Fernie)

I dag kunne vi sove en time lenger siden starten var utsatt til klokken 09.00. Det har stoppet å regne litt, men er fryktelig bløtt enda. Vi fikk ringt hjem og snakket med våre kjære før vi dri for å spise vår siste felles frokost med de andre rytterne. Vi har rukket å få noen nye venner på turen. Blir ofte slik at vi som er like ”gode/dårlige” sykler sammen alle dagene.
I dag hadde Gary & Hallgeir avansert til startpulje 1 siden dem nå var blant de 10 beste etter gårsdagen. Var en del lag som måtte bryte i går pga. den tøffe og lange etapen. Det går hardt utover både utstyr og mennesker disse fjellene her.
Pete og jeg prøvde å hengelitt med dem som skjør ut fra start, litt slik vi gjorde på dag 5, men vi fant fort ut av vi ikke hadde ben til det i dag  he he… I stedet for bestemte vi oss for å vente litt på Hallgeir og Gary som var like bak oss, så kunne vi sykle sammen inn til Fernie.
Rett etter at startskuddet gikk begynte det å regne litt og det var bløtt fra før så…. Etterlitt asfalt bar det inn på noen fine stier før vi kom ut på et parti som ikke ligner grisen. Det var så gjørmete at syklene ikke fungerte, det var frustrerende og irriterende og ikke minst veldig slitsomt. Dette var første dagen til undertegnede at jeg ble litt irritert… sykkelen ville liksom ikke, bare klabbet seg. Mulig jeg begynner å bli sliten.
Ikke nok med det så var det min tur til å gå skikkelig på trynet i dag, vi kjørte inne i skogen på noen stier som endte i liten dal med en tømmer bro over en elv. Der klarte selvfølgelig jeg å gå rett over styret og landet hardt på skulderen. Det så skikkelig stygt ut, men det gikk bra. Jeg kom meg opp på sykkelen og kjente at jeg var øm i hele venstre skulder. Hele skulder partiet på jakken var flerret opp. Det skulle vise seg å bli stivere og vondere etter hvert som tiden gikk.
Etter dette begynte det å bli tørrere løyper og sola kom fram og det ble bare bedre og bedre. Mange slitne ben oppe i fjellene i dag. SÅ kom vi endelig opp den siste bakken før vi skulle ned til Fernie og mållinjen. For en dag dette skulle vise seg å bli. Det var noen fantastiske stier nedoverbakke til Fernie. Syklet så fort og så bra som vi aldri hadde gjort før, over evne noen ganger tror jeg. Glemt var smerten i skulderen. Dette ble bare en helt fantastisk avslutning på en helt fantastisk sykkeluke i Canada. V kjørte gjennom byen samlet, folk heiet og skrålte langs gatene helt inn til mål. Vi kjørte likt over målstreken alle 4. Det ble et skikkelig fint bilde! Etterpå var alle lettet og glade for at vi var kommet hele og velberget igjennom et av kanskje verdens hardeste mountain bike ritt som er. Alle var veldig stolte og fornøyde.
Etter målpassering bar det rett i nærmeste øltelt, bortsett dra meg som dro på sjukehuset for å sjekke ut skulderen min som nå verket enda mer. Det skulle vise seg at det bare var veldig forslått og litt hvile nå ville gjøre den bra igjen. Så bar det til øltelte for meg også 
Avslutningsfesten ble kjempe moro og koselig vi var sammen med dem vi hadde syklet mest med, dem som stelte i stand alt i bobilene for oss. Det ble en lang men veldig koselig kveld for alle sammen.